Av bygdebokredaktør cand. philol. Kjell Jacobsen

VEFSN

Vefsn var i 1589 et residerende kapellani under Alstahaug prestegjeld med kirke på Dolstad.
Ved reskript 6.3.1767 ble Vefsn eget prestegjeld.
Remnes på nordsiden og Sørnes på sørsiden av Vefsnfjorden skulle være grensegårder for Vefsn og Alstahaug prestegjeld, slik at alt som lå innenfor i fjorden, tilhørte Vefsn. Samtidig ble grensen mot Rana regulert slik at de gårdene som det hadde vært tvist om, Kongsdalen, Bleikvasslia og Bygdåsen skulle tilhøre Rana (Hemnes) prestegjeld.
Leirfjorden, som før hadde soknet til Vefsn, ble delt mellom Tjøtta og Stamnes sokn i Alstahaug prestegjeld. Ved høyeste res. 18.7.1837 fikk beboerne ved Røsvatnet tillatelse til å opprette en hjelpekirkegård på Tustervatnets grunn. Beboerne skulle selv bekoste anlegg og vedlikehold, mens presten pliktet å forrette jordpåkastelse minst en gang årlig.
Ved kgl.res. 19.4.1849 ble gårdene Rundsvoll og Skogsmo overført fra Vefsn til Hemnes. Kapellsoknet Hattfjelldal ble ved kgl.res. 3.8.1859 utskilt som eget prestegjeld. Grane kapell ble tillatt vigslet ved kgl.res. 7.9.1859. Det ble tillatt å bygge en kapellkirke og anlegge en kirkegård for Drevja på gården Nilsskog ved kgl.res. 26.7.1880.
Ved kgl.res. 25.2.1927 ble Vefsn sokn delt i 3 sokn, Vefsn, Drevja og Grane. Grensene var fastsatt i møte 30.12.1926 i Vefsn herredsstyre. Ved kgl.res. 5.2.1965 ble Grane sokn utskilt fra Vefsn prestegjeld som eget prestegjeld. Samtidig ble Elsfjord sokn i Hemnes prestegjeld overført til Vefsn prestegjeld.
(Kilde: Riksarkivet).

VEFSN KOMMUNE

English

Som andre norske kommuner starter også Vefsn KOMMUNES historie med vedtakinga av formannskapslovene i 1837. De nye kommunale organ kom i Vefsn i arbeid i 1838. Kommunens første ordfører var sokneprest Chr. Qvale.

Som administrativ enhet var den nye kommunen en videreføring av langt eldre alder som Vefsn sokn/prestegjeld og Vefsn fjerding (tinglag), begge med opphav i mellomalderen. Kommunen var i 1838 langt større enn i dag, ca. 6.500 km2, dvs. omlag som Østfold og Vestfold fylker tilsammen. Innbyggertallet var ca. 4.100. Seinere vart Hattfjelldal (i 1862) og Grane (i 1927) utskilt som egne kommuner. Mosjøen fikk ladestedsrettigheter i 1874 og var egen bykommune i åra 1875-1961.

Næringsgrunnlaget var på den tid først og fremst jordbruket, både fedrift og åkerbruk med stor korndyrking og raskt økende potetdyrking. Flertallet av bøndene var leilendinger, idet mesteparten av naturressursene fremdeles eides av utenbygdsboende privatpersoner og institusjoner (godseierne).

Dessuten spilte fisket, først og fremst Lofotfisket, en betydelig rolle. Omkring 1860 mønstret Vefsn en Lofotflåte på ca 200 fembøringer bemannet med over 1000 mann. Men fra da av gikk deltakinga i Lofotfisket sterkt tilbake.

I de skogrike delene av Vefsn var skogen en verdifull ressurs som på utallige måter vart utnyttet i kombinasjon med gardsdrifta.

For den samiske delen av folket i distriktet var reindrift den aller viktigste virksomheten.

Vefsn fikk etter nordnorske forhold tidlig stifte bekjentskap med moderne storindustri. Det skjedde i 1866/1867 med det moderne, dampdrevne sagbruket som et engelsk selskap satte i drift på Halsøya, basert på tømmer fra store skogområder i Grane og Hattfjelldal som selskapet hadde kjøpt i 1865. Dette var en stor bedrift som på det meste skal ha hatt nærmere 900 personer i arbeid, derav ca 200 på sjølve sagbruket.

Engelskbrukets virksomhet varte i bare 20 år. Men alltid seinere har sagbruksdrift vært en viktig del av næringslivet her. Først og fremst representert ved Nes Trelastbruk. Dette startet i mindre omfang i 1874. Anlegget vart i 1902 flyttet til Halsøya og sterkt utvidet. Men mange andre mindre bedrifter sagbruks- og trevarebransjen har siden vært et karakteristisk innslag i nærings- og arbeidslivet. Og en bedrift som N. Skandfers trebåtbyggeri i Kulstadsjøen (1903-1921) hadde på det meste ca 70 mann i arbeid og spilte en betydelig rolle i moderniseringa av fiskeflåten på den tida.

Da Vefsn i 1950-åra opplevde ny industrireising i stort omfang - aluminiumverket, veveriet - var dette m.a.o. ikke noe prinsipielt nytt her i distriktet.

Omkring midten av 1800-tallet var det ikke noe enkelt bygdesentrum i Vefsn. Dolstad med kirka og prestegarden og Kulstadsjøen med sitt gamle handelssted var 1600-tallet var viktige steder. Dessuten var her flere "sjøer", d.v.s. steder som opprinnelig bare var en samling av naust og buer som tilhørte gardene omkring og oppi landet og som etter hvert også fikk litt fast bosetting. En av disse var Mosjøen der det også siden 1780/1790-åra var to handelssteder.

Fra ca. 1850 og særlig i 1860-åra var Mosjøen i rask utvikling og vart fort det desiderte sentrum i Vefsnbygdene. Strandstedet utviklet seg til en liten by, Mosjøen fikk ladestedsrettigheter i 1874 og vart egen kommune i 1875. Byen hadde da 774 innbyggere. Byen var rett nok liten - først i 1930-åra passerte folketallet 2000 - men like fra etableringa i 1875 vart den utviklet til et forholdsvis velorganisert bysamfunn. Gjennom et bedre skolevesen, foreningsliv, offentlige institusjoner og servicetjenester av mange slag m.v. kanaliserte den vesle byen det moderne samfunns urbane livsforhold til dette distriktet. - Den eldste bydelen, Sjøgata, er i den seinere tid vernet og rehabilitert.

Alt i 1860-åra begynte utbygginga av et hovedveganlegg innafor Vefsndistriktet med forgreininger nordover til Rana. Men det tok lang tid før vegforbindelsen sørover til Trøndelag vart ferdig. Det skjedde først i 1924. - Agitasjon for bygging av Nordlandsbanen hadde pågått siden 1870-åra. I 1923 vedtok Stortinget å bygge jernbanen fram til Bodø. Ordinær anleggsdrift på strekninga Grong-Mosjøen pågikk fra 1926 til 1940. I sammenheng med dette vart også det nye kaianlegget i Mosjøen bygd. Jernbanen vart åpnet for drift til Mosjøen sørfra sommeren 1940, mens anleggsarbeidene pågikk videre nordover.

Materielt sett kom Mosjøen og Vefsndistriktet ellers nærmest uskadd fra krigs- og okkupasjonsåra 1940-45. Men motstandsarbeidet i distriktet var omfattende. Det medførte hundrevis av arrestasjoner, noen falne og mange flere henrettede og sorg og sakn for mange familier i årtier etterpå.

Gjennom årtusen har Vefsna vært en livsnerve gjennom Vefsnbygdene. I tidligere tider betydde den mye som samferdselsåre, også for tømmerfløyting som fra 1860-åra fikk stort omfang. Den hadde alltid vært ei god lakseelv som folket på gardene omkring kunne nytte. De første britiske sportsfiskerne gjorde visstnok sitt inntog her i 1850-åra og satte seinere sitt preg på miljøet langs elva i nesten hundre år. Mens Vefsna var på sitt beste, var den blant Norges beste lakseelver.